I dag er det to år siden vi åpnet dørene og heisen for gjester i Dagali Fjellpark. Historien om åpningsdagen og tiden rundt er verdt å fortelle:

I november 2012 kjøpte vi (Anne-Kristin og Christian Aasberg, fastboende i Dagali), sammen med et annet par som har hytte i området, konkursboet etter Dagali Skisenter, som hadde meldt oppbud samme sommer. Dagali er en liten fjellbygd øverst i Buskerud, mellom Geilo og Uvdal, som hadde hatt sitt eget alpinsenter i nesten 30 år.

Banken satt med konkursboet, og ryktene gikk om at de ønsket å selge anlegget i deler. Da ville det aldri bli skisenterdrift igjen i Dagali. Både med tanke på bygda, og av personlige grunner; Anne-Kristin og Christian kan takke skisenteret for at de traff hverandre i 1994, var begge veldig opptatt av å sikre anleggets fremtid. Skisenteret i Dagali er antakelig den bedriften som betyr mest for hyttefolket i området.

How hard can it be?

«How hard can it be?» tenkte vi og la inn en bud.  Vips, så hadde vi kjøpt et skisenter!

Anne-Kristin hadde jobbet en sesong som skipatrulje og heisfører i anlegget, ellers var vi alle ganske grønne på hva å drive skisenter handlet om. Anne-Kristin reiste på kurs og ble Norges første kvinnelige driftsleder for skitrekk, hun var den eneste som hadde nok praksis til det, mens Christian lærte seg å kjøre tråkkemaskin i rekordfart. Så var det mer sertifiseringer for å drive serveringssted, alkoholprøve, internkontroller på alle avdelinger og ikke minst måtte alle avtaler med grunneiere på plass.

Nye planer for anlegget ble lagt og med store oppussingsplaner hadde vi mye jobb foran oss. Hadde vi hatt den minste idé om hvor mye jobb det skulle bli hadde vi antakelig rømt landet og aldri vurdert å engang stå på ski igjen. I løpet av høsten/vinteren pusset vi opp varmestua og kjøkkenet, som var totalt nedslitt da vi overtok. Heis og tråkkemaskiner ble sjekket så godt det lot seg gjøre, men vi visste at det ventet mye jobb på begge deler til sommeren. Det er ikke alt som lar seg gjøre utendørs i vinterhalvåret på fjellet og når noe går konkurs er ikke vedlikehold det som har hatt høyest prioritet den siste tiden…

Papirproblemer

Rett før jul hadde Dagali fått nok snø til at vi egentlig kunne åpne, men de formelle godkjenningene var ikke på plass. Et skisenter trenger både konsesjon og driftstillatelse, konsesjonen gis av fylkesmannen deretter kan Taubanetilsynet gi driftstillatelse når alle sikkerhetsmessige krav er oppfylt, for eksempel årlig vedlikehold, kompetansekrav og forsikringer.

Seks uker etter at søknad om overføring av konsesjonen fra gamle Dagali Skisenter til nye eiere, en ren formalitet, var sendt til Fylkesmannen, hadde vi fortsatt ikke fått noe svar. Papirene var sendt inn dagen etter at vi overtok anlegget formelt. Anne-Kristin ringte Fylkesmannen og fikk beskjed om at saksbehandler hadde tatt ferie og kom tilbake i slutten av i januar. Ingen andre kunne hjelpe, vi stod der med et skisenter vi ikke hadde godkjenning til å drive. Snøen lavet ned, vi hadde kunder som ville komme og og vi var ganske frustrerte.

Etter å ha sjekket opp hvem vi kjente som kunne kjenne noen som kunne hjelpe oss fikk vi via turistsjefen vår napp hos fylkesmannens kontor, og neste morgen, lille julaften, kom konsesjonen på epost direkte fra selveste fylkesmannen. Det er litt trist at man gå via slike omveier for å få ting gjort, men da vi sto med papirene i hånda var det raskt glemt.

Vi rakk ikke å åpne den jula, men hadde noen grupper innom før vinterferie. Historien om da heisen stoppet og vi hadde 170 danske skoleelver på besøk gjør det fortsatt vondt å tenke på, men takket være Christian som er utdannet elektriker fikk vi fikset det til slutt. Og danskene – de har kommet tilbake senere.

Klart for åpning – eller..?

Varmestua ble ferdig og siste rest der ble gjort fredag ettermiddag før vinterferien, vi skulle endelig åpne for ferie- og fritidsgjester. Ting tar jo tid, så betalingsterminalene våre ble levert dagen før. For dere som bor i mer urbane strøk enn Dagali (altså nesten alle…) kan vi fortelle at de fleste fraktfirmaer leverer varer hit en gang i uka. Passer man ikke på som en smed kan «pakke over natt» fort ta åtte dager, og mens man venter i frustrasjon ligger pakken på Gol eller Ål. Uansett, betalingsterminalene dukket opp fredag ettermiddag og Anne-Kristin skulle sette de opp med PC-ene den kvelden.

Da alt annet var klart inne og klokka var halv elleve om kvelden skulle Christian ut med tråkkemaskinen og preparere alle løypene. En halvtime senere kom han inn, passe oppgitt og frustrert. Vi hadde kjøpt to tråkkemaskiner med anlegget, en «ny» og en gammel. Den «nye» var styringen ødelagt på , den måtte fikses, men det var ikke noe problem når vi hadde den gamle i reserve. Men kvelden før vinterferien brant starteren opp. «Poff», sa det, og maskina var død. Helt død. Starteren måtte repareres på stedet, maskina kunne ikke flyttes og det ville ta ca 7-8 timer. Ute, om natta, i -15 grader. Hvis vi hadde hatt en ny starter på lager, noe vi selvfølgelig ikke hadde.

Hva gjør man når man er to tråkkemaskiner i minus 9 timer før anlegget skal åpnes? Jo, man ringer til sine venner i Uvdal Alpinsenter og spør om de kanskje kunne ha en maskin de ikke trengte akkurat da. Under over alle under hadde Uvdal en tråkkemaskin vi kunne få låne, vi måtte «bare» få den over fjellet. En tråkkemaskin er ca 4 meter bred, så det er ikke bare å sette den på en henger og kjøre over fjellet. Det kreves stor maskinhenger og følgebiler, samt noe litt større enn en vanlig personbil til å trekke. Klokken tikket – hva i all verden skulle vi gjøre?

Nattlig fjelltur

Christian ringte til løypelaget som preparerer langrennsløypene over Dagalifjell.

«Hei, det er Christian, beklager at jeg ringer så sent, men skal dere preparere langrennsløypene på fjellet i morgen tidlig?»

Joda, de skulle prepareres, det blåste og føyket og da måtte det kjøres opp neste morgen. Enden på visa ble at Christian fikk med seg en venn og kjørte tråkkemaskina i langrennsporene tvers over Dagalifjell. (Skjønt helt i sporene ble det kanskje ikke bestandig, det føyket så det var umulig å se, så hvis noen stusset over kreative løyper på fjellet den helgen har dere endelig fått forklaringen.

Halv fire om natta kom tråkkemaskinen fra Uvdal rullende ned fjellsida i Dagali og gutta fikk komme inn til noen nystekte og velfortjente vafler før Christian gikk ut for å tråkke alle løypene. Vaffeljernet virket ihvertfall!

Grunnen til at gutta fikk vafler midt på natta var at Anne-Kristin på det tidspunktet fortsatt satt og kranglet med betalingsterminalene. Hun kjente systemene godt og hadde satt opp like terminaler flere ganger før, men denne gangen virket det ikke. Null kommunikasjon mellom PC og bankterminal. Til tross for at systemet egentlig ikke hadde supporttjenester om natta hadde en medarbeider der ved et lykketreff lest meldingen som kom inn klokka to, «Hjelp vi får det ikke til å virke, ring meg så fort noen ser dette!» Det viste seg at systemleverandøren hadde glemt å merke av at vi skulle bruke betalingsterminaler så derfor hadde vi ikke tilgang til de rette menyene. Klokka fem om morgenen ble dette fikset, og vi kunne ta betalt.

Anne-Kristin gjorde siste finpuss på kvitteringsskrivere og fikk det hele til å snakke sammen, klokka sju dro hun hjem for en liten time på øyet. Halv åtte om morgenen parkerte Christian tråkkemaskinen, lukket øynene og sov en halvtime før han måtte opp igjen. Så kjørte vi morgensjekk på heisen og merket opp kjelkeløypa. Kvart på ti kom de første gjestene og da var alt klart og i full drift. Og heldigvis var folk blide og fornøyde og satte pris på innsatsen vår, selv om ingen ante hvor stor den innsatsen egentlig var…

Oppgraderinger og mye jobb

Vi kan jo late som at alt har gått knirkefritt siden det, men litt utfordringer ble det senere i uka også, en ledning ble revet ut så en morgen startet ikke heisen, en natt røyk en slange på tråkkemaskina, og litt annet som tok noen timer da det skjedde, men som vi heldigvis har glemt i dag.

Siden da har det vært mange tøffe tak, men ingenting har heldigvis vært i nærheten av den natta før vår første ordinære åpningsdag. Nå, to år senere er vi ferdig med oppussing, både utvendig og innvendig. Skiutleia ble totalrenovert sommeren 2013 og vi oppgraderte alt leieutstyret. Det var en befrielse å slippe å være flau over utstyret som vi leide ut. Nå sto jo prisene i forhold, men allikevel…

Stor veranda ble bygget utenfor varmestua, alle bygg ble beiset og vi har bygget en leilighet tilpasset grupper. Gamle gjerder er revet og erstattet med kjegler og tau som gjør det mulig å preparere skikkelig ved påstigning og vendekors. Bunnområdet ble utvidet for å få et stort området som kan brukes til mye spennende, men også for at tråkkemaskina skulle kunne kjøre rundt heisbua uten problemer.

Barneheisen var en pine tidligere, da helningen på terrenget gjorde den veldig vanskelig å stå i, så der ble det kjørt inn og planert ut 300 kubikkmeter masser. Nå er heistraseen jevn og fin og krokene sleper ikke lenger nedi bakken midt i løypa, slik at de små barna faller av.

Kjelkeløypa har jo alltid vært morsom, men risikoen for å skade seg var alt for høy. Derfor har vi brukt de to siste somrene på å få løypa jevnet og alle svinger skikkelig dosert. Det betyr at man kan ake mye fortere uten å rase ut av løypa, morsommere, men også mye tryggere, samt at vi trenger mye mindre snø for å åpne bakken.

Heis og tråkkemaskiner ble grundig overhalt og fikset, men det hindret ikke at det gikk hull i bånnpanna på tråkkemaskina da Christian rygget på en stein i fjor vinter. Anne-Kristin og Christians bryllupsdag ble feiret med en som satt ensom hjemme og antakelig var langt mer fornøyd enn han som lå ute på 1100 meters høyde og reparerte tråkkemaskin i stiv kuling. Etter en uke med skruing på toppen av fjellet var den endelig i stand til å kjøres ned. Nå er alle steiner i nærheten av løypene merket med staur (tror vi…).

Kort tid etterpå røyk oljepumpa («Det har vi aldri sett før!» sa leverandøren for tråkkemaskindeler). Det ble dyrt, men vi har jo lært at bare å se på en tråkkemaskin er dyrt, å kjøpe nye deler koster omtrent gård og grunn.

Vi har kjøpt ut våre medeiere, så nå sitter vi med hele anlegget og hele ansvaret selv. Det er vi strålende fornøyde med.

Fremtiden i Dagali Fjellpark

Målene fremover er å få nok fart i anlegget og omsetning på helårsbasis til at vi kan leve av Dagali Fjellpark og at dette kan være en trygg og god arbeidsplass for i og rundt Dagali, samt et naturlig samlingspunkt for bygda, kanskje spesielt for barn og unge. Målet vårt er å lage et senter med drift hele året, for skisesongen er alt for kort og ustabil til at man kan satse alt på den – spesielt i et fylke med 30 alpinanlegg til sammen, her er det trangt om beinet!

Vi er et godt stykke på vei, men ting tar tid og krever enormt mye jobb. Vi ser imidlertid at vi er godt i gang og det gir inspirasjon til å fortsette. Begge har mer eller mindre full jobb ved siden av og har hatt det hele tiden, ellers hadde vi aldri greid å finansiere prosjektet. Derfor blir det mye arbeid  hver kveld, samt hver helg (og om nettene for Christian som kjører tråkkemaskin) og vi innrømmer gjerne at det hender vi smiler litt når andre klager over tidsklemma og stress. 😉

Det er ikke sunt å jobbe hele tiden, og det er heller ikke hva vi ønsker, det må bare til akkurat nå (Har vi sagt i over to år…). Forhåpentligvis kommer vi etterhvert dit at Dagali Fjellpark blir noe å leve av, ikke bare en dyr og ekstremt tidkrevende hobby.

Heldigvis har vi supre ansatte og familie som stiller opp for å hjelpe til, uten dere hadde det aldri gått!

Nå er vi i gang med Dagali Fjellparks tredje vinterferie og tilbakemeldingene fra gjestene er veldig positive. Det er så inspirerende å holde på med så mange blide mennesker omkring seg. I går hadde vi «barnas vinterkarneval» med ansikstmaling og skirenn og vi vet ikke helt om det var barna eller de voksne som koste seg mest. Og det er akkurat slik vi vil ha det!

 

 

 

 

 

Hvem er vi?

christian-dagali-fjellpark-2015Christian har den fine tittelen «daglig leder», noe som betyr at han må gjøre alt ingen andre kan eller vil. Han kan kjøre alt som lukter diesel, og har blitt dreven på både tråkkemaskin og gravemaskin, der man i perioder finner ham både natt og dag.

Han er også teknisk ansvarlig for heisen, og som utdannet elektriker har han de beste forutsetninger for å sørge for at den er i tipp-topp stand. Christian driver også sitt eget vakt-og internettselskap, Aasberg Alarm.

Han er gift med Anne-Kristin og de har to barn sammen. Dersom han mot formodning skulle ha noe fritid er han gjerne å finne på skytebanen eller ute med et eller annet radiostyrt kjøretøy.

 

HelikoptersightseeingAnne-Kristin har bakgrunn som skipatrulje i senteret og i forbindelse med oppstarten ble hun sertisfisert som Norges første kvinnelige driftsleder for skitrekk.

Anne-Kristin er involvert i det meste som skjer i Fjellparken, enten det gjelder skiheis, markedsføring, booking eller arrangement. Hun ser gjerne verden gjennom linsa på et kamera og sitter ofte lange kvelder med oppdatering av Fjellparkens nettsider eller nedgravd i bruksstatistikker og internkontroller.

Anne-Kristin jobber som redaktør for Visit Geilo i tillegg til driften i Dagali Fjellpark. Hun har har også to hester som hun prøver å finne litt tid til i hverdagen, med vekslende hell.

 

[fbcomments]

Glimt fra oppussing og tiden som har gått:

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) - Ved å bruke denne siden eller lukke denne meldingen aksepterer du våre retningslinjer for personvern.
OK
x